Whispering Elephants

By Bjarne Søltoft from Jazznytt
January 2009


Den danske jungel er en velbevart suksess, sunn og livsdugelig gjennom 28 år, eksemplarisk for verdensøkologien – selv de siste års statlige kulturgiftige kvelertak på jazzen og beslektede sjangre får ikke bukt med den.

Det begynte med fire spirer, kalt Thermænius, som etter et par år ekspanderte til en flokk livlige trær, kalt New Jungle Orchestra, med Pierre Dørge (g) som for-tre og med Irene Becker (keyb) og Morten Carlsen (reeds) som sentrale vekster. Orkestret er en unik institusjon i europeisk jazz. På tvers av kategorier kan nevnes slektskap med Ellington, Monk, Mingus, Sun Ra og Moon Dog og med en universell orientering, med særlig vekt på Fjernøsten, Nærøsten og Afrika. ″Whispering Elephants″ er orkestrets tyvende utgivelse, og med de to siste er orkestret tilbake hos sitt opprinnelige selskap Steeplechase – med garanti om full kunstnerisk frihet og plass for fremragende albumnoter ved Jazz Journals Mark Gardner. Det er ikke for mye sagt at orkestret (som alltid!) er på sitt beste. Her med fem nye verker og fire nyinnspilninger av eldre stoff, som fremdeles er friske varianter på det faste repertoar. Det ligger alltid impulser fra levd liv bak Dørges komposisjoner, og spesielt tittelnummeret er særegent i både form og erfaringsmessig bakgrunn. De hviskende elefanter er varsomt kommuniserende om sine truede livsvilkår, om artens skjebne, og meddeler dermed også om den avmaktsfølelse som griper oss mennesker, når vi svikter det økologiske perspektiv. Når jeg lytter til stykket, opplever jeg egentlig alle jungelens og steppenes dyr i samtalen – med stillferdige pust, dype brum, diskante pip osv., som alt sammen innleirer seg musikalsk i et rytmisk tematisk forløp med en underfundig kontrollert og frigjørende kraft.

En helt annen stemning møter man i ″Wedding Music″, skrevet til datteren Mirjams bryllup (hun er mester for plateomslaget): en festlig småskjev sirkus-hopsa som glir over i en langsom hjertevarm vals. Generelt er mange av jungelorkestrets uttrykksmidler velkomne gjenkjennelser: de varierte rytmiske drives, de abrupte orkestrale innskudd, de ″dissonante″ riffs, det dadaistiske anstrøk, humoren etc. En dreining observerer jeg i retning av større klangrikdom, bla. via Morten Carlsens tilbakekomst til bandet med sin taragot og tenorsax og Anders Bankes nykomst med klarinettene og tenorsaxen. Og mer enn tidligere bemerker jeg mange spennende dobbeltimprovisasjoner med instrumentpar, som f.eks. to trompeter (lyriske Gunnar Halle og mer skarptegnende Kasper Tranberg), taragot & gitar eller bassklarinett & sopransax. Det melodiske i både temaer og orkestrering er kanskje også mer fremtredende. Fremfor alt suger det dypt å gjenhøre den sinnsopprivende smukke folketonale hymne ″Oda Eugenia″ (Pierres mormor), allerede kjent fra Thermænius-versjonen i 1981, presentert på taragot og gitar, samt Beckers ″Malam Lagu″, der hun etter en lyrisk klart formulert klavervariasjon avslører det sensitive tema, som tidligere kjentes som ″Orang Itu″ (bl.a. på duo-CDen med sangeren Sainkho, 1993). – Har du spesielt smak for disse melodisk-poetiske temaer bør du tillike be din ferievert i Skagen skaffe deg CDen ″The Skagen Concert″ (TUTL HJF186) med trioen Dørge-Becker-Carlsen, hvor det lekes ømt og intenst med melodisk improvisasjon – en ytterst varmhjertet utgivelse. – Og din interesse kan da også med rette falle på den mer meditative trio-CDen Xong for the Blue Moon (RAINBOW 8013) med Becker, Charlotte Halberg (fl, kalimba) og Yu Jun (kinesisk zither, voc). - ″Whispering Elephants″ plasserer seg ikke bare ypperlig innen jungelorkestrets samlede produksjon, men også innen den internasjonale orkesterjazzens samtidsmusikalske hovedkatalog. Intet mindre !!!